I det
ytre er det det ikkje mykje som skil gudfryktige frå vantru menneske. Helst kan
det tykkjast at vantru folk blir meir velsigna enn gudfryktige. Profeten Elias var lydig mot Gud og gjekk med
domsord til folket og kongen. Så bad Gud han røme ut i øydemarka. Der skulle
han bu. Likeleis var det med enkja i Sarepta. Ho var så fattig at ho tenkte at
ho og sonen snart kom til å døy. Men både Elias og enkja var gudelege menneske,
langt komne i kjennskap og kjærleik til Gud. Likevel var liva deira fulle av sorg,
strev og otte
Slik er det kan hende med mange truande menneske. Gud gjev dei motgang og trengsler.
Tidt har den kristne vondt for å skjøne korfor han skal bere så tungt. Stundom er det jamvel slik at dess
meir den kristne lever etter Guds kall og bod, dess brattare synest bakken og
dess lengre vegen. Dess hardare motbøren og dess større forsakingane
Det kan
vere ei trøyst for den truande å lese desse versa om Elias i øydemarka og om
enkja i Sarepta. Til Elias sende Gud ramnar med mat morgon og kveld. Det var
eit under og eit teikn for Elias om Guds omsut og allmakt. Og den gudfryktige
enkja fekk oppleve at mjølkrukka aldri blei tom, og at sonen hennar blei vekt
opp av daude. « Søk først Guds rike og hans rettferd, så skal de få alt det andre i tillegg», seier Jesus i Bergpreika
(Matt 6,33). Det galdt Elias og den fattige enkja. Det løftet gjeld oss og.
1 Kong 17, 5-6
Så gjekk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gjekk til bekken Kerit, aust for Jordan, og slo seg ned der. Ramnane kom til han med brød og kjøt kvar morgon, og med brød og kjøt kvar kveld, og han drakk av bekken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar