onsdag 24. april 2013

Esek 3, 14-15 Ei tung teneste

Har du hatt ei tung teneste for Herren? Då kjenner du deg kan hende att i Esekiels lidingar. "Beisk og oppøst", seier Esekiel om seg sjølv. Så blei han sitjande "lamslegen" i sju dagar. Det kan vere mange som stundom har kjent seg "beiske og oppøste", kan hende også "lamslegne", anten ein har stått i organisert kristeleg verksemd eller berre er ein kristen i kvardagen.

Dette kan skuldast to ting, og ein lyt tenkje grundig igjennom forskjellen: Av og til går me utanom Guds plan, eller me går føre Gud i arbeidet. Dette er eit utslag av overmot og mangel på andeleg dømekraft og mognad. Eller så er oppgåva stor og vanskeleg, slik Esekiel fekk røyne. Men det skuldast berre at Gud har mykje Han vil ha utretta. Korleis kan me kjenne skilnaden?

Svaret finn me i vers 14, der Esekiel vitnar om at "Herrens hand var over meg med styrke". Står me i sanning i Herrens teneste og i Herrens kall, vil Han sjølv verne oss med si hand og gje oss styrke, sjølv om motbakkane skulle vere aldri så bratte.

Esek 3, 14-15
Ånda lyfte meg opp og tok tak i meg, eg fór av stad, beisk og oppøst, og Herrens hand var over meg med styrke. Eg kom til dei bortførte i Tel-Abib, dei som budde attmed Kebar-elva og heldt til der. Og der sat eg hos dei i sju dagar, heilt lamslegen.

fredag 19. april 2013

Esekiel 1,28 - 2,2 Menneske, reis deg opp

«Menneske! Reis deg opp, så skal eg tala med deg.» Me høyrer her om kor vennleg Gud taler til det einskilde mennesket. Reis deg opp, sa Han til profeten Esekiel. Med det meinte Han: Du gjer rett i å ære og tilbe meg. Men reis deg nå opp. Eg ønskjer meir enn at du underkastar deg og audmjukar deg. Reis deg opp: Du treng ikkje gje opp di sjølvrespekt eller sjølvakting fordi om du tener Meg og heidrar Meg. Stå opp, så eg kan tale med deg. Eg har noko å seie deg. Eg tek deg på alvor. Eg har høge tankar om deg og store tankar for deg.

Slik taler Gud til den einskilde av oss i dag også. Kvar dag og kvar gong me høyrer Guds Ord forkynt. Likevel er det ikkje alltid så lett å reise seg opp frå støvet når Gud kallar. Kan hende kjenner me skam for Guds åsyn. Kan hende ser me alt for tydeleg det me vantar i lys av Guds lov og bodord. Kan hende kjenner me otte for Gud, me stoler ikkje heilt på Han og veit ikkje heilt om me tør høyre det han har å seie oss.

Esekiel skildrar det som skjedde han: "Då han tala til meg, kom det ånd i meg. Ho reiste meg opp på føtene, og eg kunne høyra han som tala til meg." Guds Ande kom til Esekiel og gav han frimod til å reise seg opp og lytte til Guds tale. Det er rett og sant at me ikkje kan bli ståande framfor Guds åsyn i vår eiga kraft. Men Den Heilage Anden gjev oss tru, frimod, hug og trong til å lytte etter Guds røyst. Og den røysta me høyrer, er full av kjærleik, nåde og venleik. Ingen andre stader får me høyre slik vennleg tale som frå Guds munn.

Esekiel 1,28 - 2,2
Lysglansen såg ut som bogen i skya ein regnvêrsdag. Det var dette Herrens herlegdom likna, slik såg han ut. Då eg fekk sjå det, kasta eg meg ned med andletet mot jorda, og eg høyrde røysta til ein som tala. Han sa til meg: «Menneske! Reis deg opp, så skal eg tala med deg.»  Då han tala til meg, kom det ånd i meg. Ho reiste meg opp på føtene, og eg kunne høyra han som tala til meg.

søndag 7. april 2013

Esek 1,1 Syn av Gud

Då Gud såg at menneske-ætta trong ein frelsar, sende Han Jesus. Då Gud såg at isrelsfolket var i ferd med å gå til grunne - andeleg og som folk, sende Han profeten Esekiel. Jesu underverk, Hans forkynning, Hans oppstode og himmelfart skjedde i ei lagnadstid i soga til menneska. Gud vann over djevel, død og helvete - ein gong for alle - for at alle som vil, skal ha tilgang til Guds evige himmelrike. Det er i det same lyset me lyt sjå Esekiel sitt syn og teneste som profet.

Esekiel verka i ei lagnadstid for israelsfolket. Moralsk forfall og avgudsdyrking hadde ført dei langt bort frå Herren. Liksom Adam og Eva blei vist bort frå Edens hage, var Israel i ferd med å bli utvist av det lova landet. For å vekkje folket og for å berge i alle fall nokon av dei, kjem Gud nær. Han vel seg ut ein profet, Esekiel, og syner seg for han. Dette er eit mektig syn, som Esekiel ikkje kan gløyme. Synet gjev profeten kraft til å stå i den harde tenesta Herren har kalt han til.

Me kan tenkje på Moses og den brennande tornebusken, på Peter, Jakob og Johannes på fjellet og på Paulus' møte med den oppstandne Jesus på vegen til Damaskus.  I viktige vegskil i bibelsoga kjem Gud kloss innpå menneska, Han gjev dei syn av si kraft og sin velde. Han gjev menneska eit bilete av Himmelen. Slik verkar Gud også i våre liv. Då me treng Han mest, er Han nærast. Det kan mange røynde kristne stadfeste. Men for å sjå Han, må me kjenne Han. Det gjer me ved å bruke Guds Ord kvar dag. Jesus seier: "Mine sauer høyrer mi røyst, eg kjenner dei, og dei følgjer meg. Og eg gjev dei evig liv; dei skal ikkje i all æve gå tapt, og ingen skal riva dei ut av mi hand " (Joh 10, 27-28).

Esek 1, 1:
Eg såg syn av Gud