lørdag 13. juli 2013

Esekiel 7,3 Enden kjem

I kapittel 7 i Esekiel-boka kunngjer profeten Esekiel dommen, slik Gud har sagt han skal gjere det. Esekiels forkynning har tre sider: For det fyrste kunngjer Esekiel Guds dom, slik at ingen skal vere i tvil kva den går ut på ("Ute herjar sverdet, inne rår pest og svolt" og "Dei er kledde i redsle. I alle andlet er det skam".)  Me skjønar at dommen vil bli streng og vond.  For det andre gjer Gud det klart gjennom Esekiel korfor israelsfolket blir dømt.  Dei hadde vendt seg frå Herren og levde ugudelege liv.  ("I sitt hovmod har dei teke sine staselege smykke og laga seg avskyelege og motbydelege gudebilete av dei" og "Du skal få att for di ferd, og dei avskyelege gjerningane dine skal koma over deg sjølv." For det tredje tener Esekiel si domsforkynning som ei åtvaring. Det er enno råd å vende om. At nokon sleppte unna Guds dom, høyrer me om i vers 16 "Dei som slepp unna, flyktar til fjells, som duer frå dalane. Dei skal alle klaga, kvar for si eiga synd"

I fyrste omgang galdt denne dommen israelsfolket. Men me gjer rett i å gje Esekiels røyst plass i våre eigne liv og. Like lite som i Esekiels si tid toler Gud nå avgudsdyrking og dårleg framferd. Guds vreide over synd er ein røyndom i dag liksom det var då.

Sjølv midt i denne tornande lov-talen finn me eit glimt av Guds evangelium, eit trøysteord om Guds nåde og kjærleik. Me høyrer om duene som flyktar til fjells, klagande over si eiga synd. Det er dei botferdige Guds born som vender om frå si vonde ferd og bed om Guds miskunn. Me som lever nå, ser meir enn Esekiel gjorde: Me har sett Guds offerlam på krossen til soning for våre synder. Me veit at Gud er god, at han gler seg over syndaren som vender heim, og at Jesu død og oppstode galdt kvar og ein av oss.

Esekiel 7,3
No er enden over deg. Eg sender min vreide mot deg. Eg dømmer deg for di ferd og gjev deg att for alle dine avskyelege gjerningar.

tirsdag 9. juli 2013

Esekiel 6, 8-10 Ein rest skal bli att

Den som kjem på avstand frå Gud, kjem på avstand frå Guds velsigning, frå Guds vern og frå Guds nåde. Det er ikkje hemn som råkar spottaren. Det er meir som ei naturlov: Er ein kloss på Gud, får ein rikeleg del i Hans gåver. Kjem ein vekk frå Gud, blir det også mindre av gåvene. Det er ikkje slik at den kristne har eit enklare liv enn den vantru. Men midt i livet - i framgangen og i motgangen som alle menneske opplever - blir Guds barn boren av ei sterk faderhand. Det finst mykje fred, tryggleik og glede i vissa om ein nådig og vennleg Gud.

Guds Ord seier at alle skal ein dag stå andsynes Gud og kjenne hans allmakt. Profeten Esekiel varslar at me då skal få sjå sanninga om oss sjølve. Den dagen skal me sørgje over våre trulause hjarto og over våre trulause augo, seier profeten. Og me skal kjenne at Gud er Herren.

Men på den dagen vil den kristne vise til Kristus, til den krossfeste og oppstandne Jesus, Guds son. "Himmelske Far", vil me seie, "Din son Jesus er død i min stad. Han tok på seg mi straff. Han vann siger over døden for meg." Og i staden for å møte Guds vreide vil den truande take imot Guds kjærleik. Denne kjærleiken kan alle som vil, få oppleve kvar dag. Om denne kjærleiken talar Bibelen og alle kristne bøker. Og om denne kjærleiken forkynner alle kristne prestar og predikantar. Me lyt lytte nøye til denne forkynninga. Den gjev oss von og trøyst som inga anna kjelde. Ho hjelper oss til å halde oss nær til Gud. Og gjennom forkynninga vil Guds Ande vil verke tru og trygg visse i våre hjarto - slik inga anna makt kan.

Esekiel 6, 8-10
Men eg lèt ein rest bli att. Dei av dykk som har sloppe unna sverdet, skal leva mellom folkeslaga, de skal spreiast rundt om i landa.  Då skal dei som slapp unna, hugsa på meg mellom folkeslaga dei er bortførte til. Eg knuser dei trulause hjarta til dei som forlét meg, og dei trulause auga til dei som følgde avgudane. Dei skal avsky seg sjølve for det vonde dei har gjort, for alt som er avskyeleg hos dei. Og dei skal kjenna at eg er Herren. Det er ikkje for ingenting eg har tala om å gjera dette vonde mot dei.